MISTER DU GLEDEN I STREVET PÅ VEI MOT ET MÅL?

Om det kun var deg som mente noe om det du drev med, hva ville du gjort da?

Om du kunne oppnå noe kun for deg selv, hva ville det vært?

Om du glemmer alt og alle rundt deg, hva er det som gir deg best følelse?

Noen går på ballett fordi moren gjorde det som ung og ønsker de skal gjøre det. Noen konkurrerer i styrkeløft fordi alle sier de burde bruke styrkegenene sine . Noen trener kampsport fordi kompisene gjør det og de ikke vil føle seg utenfor. Noen løper på mølla for at kjæresten skal syns de er tynne nok. Hvorfor gjør du det du gjør?

Jeg har vært veldig i tankeboksen de siste dagene. Hva er det egentlig jeg vil, om jeg kun tenker på meg selv? Nå snakker jeg ikke om plikter og jobb, men fritid og hobby. Ting vi bruker tid på utenom alt man må gjøre. Jeg går som regel inn med hundre prosent og litt til når jeg gjør noe. Jeg merker også at jeg har en tendens til å blokke ute alt av følelser og bare kjøre på uten å tenke meg om hvor mye glede jeg egentlig har av det.

Er det èn ting som gir meg god følelse og som alltid gir meg et ekstra gir, evne til å presse meg, holde ut og alltid stille opp så er det følelsen av mestring. Den følelsen når jeg kan si til meg selv; «dette får du til, Julie!» og virkelig mene det. Problemet mitt er dog igjengående – det skal mye til for meg å komme dit at jeg føler jeg fortjener akkurat de ordene. (Jepp, «flink pike»).

Hva skjer da når jeg går intenst inn for noe, står på og står på og fremdeles etter en lang stund ikke kjenner på at jeg er himla god i det jeg gjør? En av to. En = Jeg går småsint inn i meg selv og feilsøker for å finne grunnen til at jeg ikke er der jeg vil være. To = Jeg tenker at jeg må bruke den tiden jeg trenger og gleder meg over å jobbe mot et mål. Ser dere forskjellen på de to? Problemet er ikke å ha et mål – Problemet oppstår når gleden forsvinner i strevet.

Jeg kan fort bli besatt av prinsippet med å mestre, ikke nødvendigvis selve det jeg jobber for å mestre. Gir det da noen glede å jobbe på når motbakkene blir ekstra bratte, som de naturligvis blir på sikt når man alltid sikter seg mot toppen, eller blir det mer en arg kamp i frykt for å feile…?

Gjør du noe fordi du føler du må? Fordi du er redd for å gi opp? Feile? Ikke bli best? Fordi du er som meg, en sta geit som *** aldri skal gi seg…?

Jeg tror vi må gå litt i oss selv å finne ut hva som egentlig gir oss glede og livsgnist. Stikk hodet i sanda og vær ærlig med deg selv. Livet har talte dager. Ikke bruk dem på å streve for noe som egentlig bare forer egoet ditt uten å gi deg noe glede.