OM DU KAN VÆRE LITT SÅRBAR EN STUND, VIL DET SKADE DEG?

Vi har alle et behov for å opprettholde en viss fasade. Vi liker å ha kontroll på hva andre tenker og tror og ser om og av oss. Men oppi dette behovet for å skjerme oss selv, glemmer vi at det er ok å være menneskelig? Glemmer vi at vi egentlig er i samme båt alle mann?

Jeg har det generelt veldig bra og er veldig takknemlig for livssituasjonen min med jobb, venner og familie. Jeg lyver ikke når jeg sier det. Likevel har jeg som alle andre ting jeg tenker og kjenner på i blant uten at det er noe unaturlig. Men uansett hvor naturlig jeg vet det er, kan jeg ikke hjelpe for behovet mitt for å skjule det.

De som kjenner meg godt merker det på meg når det er mye for meg, og her om dagen fikk jeg spørsmålet fra en god venn; «Du lytter til andre hver eneste dag, du svarer på haugevis av personlige mail, du elsker sangtekster skrevet fra hjertet og du elsker når folk åpner seg for deg. Så hva med deg? Om du kan være litt sårbar en stund, vil det skade deg? Om noen får bekreftet det åpenbare – at du er menneskelig, vil det gjøre deg svak? 

IMG_9660

Jeg tenkte meg om og lot spørsmålet synke inn. Og nei, det skader virkelig ikke. Det skader ikke å slippe ut frustrasjon, spørsmål, tanker og hjertesukk for noen som bryr seg. Jeg vil ikke svekkes av å vise at jeg kan være svak. For helt ærlig, er vi ikke mennesker?

Jeg ramset opp for ham alt jeg tenkte på som stresser meg. Jeg innrømte at jeg er frustrert over å oppdage sider ved meg selv som jeg ikke helt takler. Jeg fortalte om ting jeg skyver unna med jobb og gjøremål for å unngå og møte meg selv i døra. Ting jeg ikke snakker om. Da jeg hørte mine egne ord sagt høyt, hørte jeg hvor naturlig det var og jeg visste også med en gang at om noen hadde sagt det samme til meg ville jeg vist hundre prosent forståelse og respekt. Og da gikk det opp for meg – så mye støtte vi kan få i hverandre ved å være åpne og ærlige fra hjertet. Så mye vi kan høste ut av et vennskap ved å både være en venn og ha en venn, ved å dele. Så mye sterkere vi blir når vi kan hjelpe til med å bære hverandres byrder.

Det er ingen hemmelighet at det føles ensomt å være «sterk» når muren rundt en er bygget opp med «det går bra», «jeg har det fint», «ikke tenk på det», «jeg vil ikke snakke om det», «la meg være alene». Det er ensomt å være sterk alene. Så tenk på det, du som nøler med å slippe folk inn på deg og dele av deg selv til de du stoler på; 

Om du kan være litt sårbar en stund. Om du kan være den som tar i mot litt hjelp og støtte, vil det virkelig skade deg…?

Del gjerne!
Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *