Da jeg fikk instagram sommeren 2012 (!! sykt at det har gått så fort!!) postet jeg i hytt og pine uten å tenke på hva folk egentlig var interessert i. Alt fra kattene mine, fine mønstre, drinkeglass og joggesko. Jeg postet etterhvert mye formbilder i forbindelse med konkurranseoppkjøringen min (flere av dem er slettet nå) og kontoen ble mer og mer rettet inn på kun trening og lite privatliv. Jeg følte på ett eller annet plan at folk trodde jeg ikke var i form lenger dersom jeg ikke postet noe om det.
En periode hadde jeg en greie med at jeg postet hver dag til det og det tidspunktet fordi det ble en slags hobby med en bismak av besettelse. Jeg måtte liksom ha en rutine på det. Så ble jeg drittlei og hadde plutselig ikke noe å poste. Helt tom for ideer. Slik har det gått i rykk og napp. Da følgertallet en stund gikk litt nedover, tok jeg meg selv i å tenke; Hva vil de ha av meg!?
Den tanken er så IKKE MEG å tenke! Jeg er meg og jeg byr på det jeg byr på! Jeg gremmes av at jeg i det hele tatt kunne tenke noe slikt. Det er skummelt hvor villedet man kan bli av likes og følgere.
Det siste året har jeg vært mer bevisst på å tenke at jeg ikke skal poste for å gjøre andre fornøyd. Jeg skal ikke la være å poste en fin quote fordi det «sikkert ikke er noen andre som liker den». Jeg skal ikke la være å poste et treningsbilde fordi jeg ikke er i bra nok form. Alt jeg poster skal være godkjent av meg, og kun meg selv.
Instakontoen har derfor blitt et helhetlig bilde av ting jeg driver med og tenker på. Privatlivet har jeg skjermet derfra i nokså stor grad fordi jeg ikke vil dele det med x-antall fremmede. Nå er jeg stolt av kontoen min og bruker den som en ekstrakanal for firmaet mitt og meg som PT og treningsentusiast.
Jeg håper du som følger meg får noe positivt ut av det! 🙂
Om du ikke følger meg allerede og ønsker det, så heter jeg pt_julie
