SUPERHELT PÅ LÅNT TID?

ALLE har dårlig dager.
De aller fleste er også i fornektelse.

Startet du dagen i dag med å ønske at du kunne avlyse alt og bli under dyna?
Likevel dro du kanskje på skole eller jobb, selv om hodet var en helt annen plass og du hele tiden måtte presse i mot tårene? Kanskje du på toppen av det hele ikke helt klarer å sette ord på hvorfor, og derfor kjenner du på litt skam?
…Eller kanskje du vet veldig godt hvorfor, du bare orker ikke sette ord på det til noen?

Da sier jeg som Christina Perri i sangen «Human» – I’m only human. I bleed when I fall down. Hvorfor forventer vi egentlig noe mer av oss selv, enn at vi er menneskelige?

IMG_3188

Jeg har ekstremt sjeldent dårlige dager og jeg er utrolig takknemlig for det. Når de først kommer er jeg dog den første som skal leke superhelt og late som at det absolutt ikke er en dårlig dag. Resultatet blir keitete og halvveis hver gang, og jeg får nesten følelsen av at jeg har dyttet meg selv til siden for å tilfredsstille noen jeg ikke en gang kjenner.

Jeg har funnet ut at jeg skal faktisk la meg selv kjenne på følelsen, istedet for å drukne den i et overdrevet forsøk på å fikse ting når jeg åpenbart trenger å bare la følelser komme og gå. Jeg er like mye meg på gode dager som dårlige, og jeg vil respektere meg selv uansett.

Om jeg må sitte på doen på jobb og la snørr og tårer renne i pausen så er det faktisk greit.
Om jeg må gå å legge meg under dyna rett etter jobb og bli der til neste dag så er det også helt greit! Hvorfor skal vi stresse med hva som er «almen akseptert» på dager hvor vi åpenbart har behov for å bare føle det vi føler og få det ut?

Her er en oppfordring fra meg til deg –
Om du har en dårlig dag, tillat deg selv å gråte, hvile, være alene eller prate om det. Å stenge ting inne vil aldri gjøre deg noe godt <3

 

Legg inn en kommentar

Du kan bruke følgende HTML:
<a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>