Tanken slo meg da jeg trente istad. Jeg holdt på å rigge til markløft, noe jeg har unngått i lang tid. Jeg hater å rigge av og på med vektskiver og styre og stelle, i tillegg er markløft en tung øvelse hvor jeg har høye krav til min egen prestasjon. I hodet mitt har det derfor blitt en lang dørstokkmil for å faktisk få utført denne øvelsen det siste halve året.
Men hvorfor føler jeg egentlig at det er så tiltak med denne øvelsen?
Bruker jeg et stativ i knehøyde kan jeg enkelt ta vektene av og på uten å vrikke og dra i dem. Om jeg velger selv å ikke trene så forderva tungt så trenger jeg heller ikke psyke meg opp til hvert eneste løft! For hvem bestemmer egentlig hvor tungt og hvor mye jeg skal løfte? Det er jo bare meg…?
Da denne tanken slo meg, tok jeg på en relativt lett vekt og kjørte fire sett med ti repetisjoner,noe jeg svært sjeldent gjør. Det ble ikke tiltak i det hele tatt, og jeg brukte slettes ikke lang tid på å rigge av og på. Det føles bra!
Gjør du ting mer tungvint for deg selv inni hodet ditt enn nødvendig?
Er det tiltak å støvsuge for eksempel, rydde klesskapet eller vaske bilen?
Prøv å spørre deg selv hvorfor det er tiltak!
De fleste ting er fort gjort om man bare gjør det og ikke bruker så mye tid på å kvie seg og utsette! 😉
