DET ER EN TID FOR ALLE TING

Jeg elsket muskler og ville bygge så mye som mulig. Det var det som motiverte meg til å trene, spise bra og presse meg både fysisk og mentalt. Dag inn og dag ut.

Med årene har jeg lært mye om egen kropp og det som følger med en slik livsstil. Jeg har også gått fra å være super motivert av tanken på å bygge muskler og forme fysikk, til å bli tilnærmet uinteressert i det. Jeg fascineres enda av symmetriske og velformede fysikker, men ikke i nærheten av slik som før. I mange år av livet mitt dro jeg på trening hver gang for å se bedre ut, og det var driv nok for å holde meg motivert i lang tid. Jeg kan ikke si at jeg angrer, for det var en gøy tid hvor jeg koste meg mye med treningen. Men, det er virkelig en tid for alle ting.

Bilde fra 2012

På et tidspunkt skjedde det en endring. Jeg tror det var etter at jeg konkurrerte selv i 2012. Jeg fikk en bismak rundt hele greia når jeg fikk sett og kjent hva det gikk i så tett på huden. Tiden før konkurranse var altoppslukende og egostyrt (slik det må være om man skal klare å gjennomføre det). Det var ikke meg, og jeg syns også det ble feil å la meg sammenligne med andre. Jeg var fornøyd med egen innsats og kjente ikke noe behov for at andre skulle gi meg bekreftelse på det. Det gikk en god stund, og jeg fikk ikke tilbake den gnisten jeg hadde før den heftige oppkjøringen.

Det ble mer uviktig å sjekke fremgangen i speilet, posere, stramme muskler og ta formbilder. Og slik har det vært de siste årene. Min personlige smak har endret seg drastisk, og jeg ønsker ikke lenger å ha så mye muskler som mulig. I fjor hadde jeg en lang nedtursperiode hvor jeg ikke fant noe glede med treningen fordi jeg ikke fikk tak i hva jeg ønsket å oppnå. Etter en lang stund klarte jeg å nullstille meg, og fant ut at jeg måtte ta noen skritt tilbake. Tanken i hodet om at trening var en stor del av livet mitt, kræsjet helt med det jeg følte – at trening bare var en hyggelig greie jeg gjorde for å føle meg bra. Omsider kom jeg frem til at om jeg skal gjøre det som føles best, må jeg senke forventningene til meg selv.

Bilde fra 2012, meg og min delegat Mariann

Det var mye vanskeligere enn jeg noen gang hadde forestilt meg. Jeg hadde trent 6 dager i uka i mange år, uansett om dagene var fulle av jobb, søvnen var dårlig og alt sto på hodet. Nå skulle jeg plutselig trene når jeg hadde overskudd og tid. Det ble en uventet stor omveltning hvor hodet en stund var i krig med seg selv, men samtidig er det den beste endringen jeg har gjort for meg selv noensinne.

Nå har jeg et svært avslappet forhold til trening. Jeg trener for å holde meg frisk, sunn og smertefri, for å beholde styrke og muskelmasse og for å fungere optimalt i hverdagen. Sistnevnte krever at jeg faktisk dropper trening de dagene jeg ikke har overskudd. Det er godt å kjenne på at jeg faktisk behandler kroppen min bra, og den fungerer bedre enn noen gang.

Trening har fått en helt ny betydning for meg. Helse og velvære er det som driver meg og gjør meg motivert. Jeg har også fått et nytt syn på dette med at alt er i konstant endring. Ikke bare ting og mennesker rundt oss, men oss selv også. Av og til må man gi slipp på det gamle og vante for å høste godt av noe nytt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *