Selvbilde og selvtillit – Ett år eldre

Ett år går bare fortere og fortere, og i dag har jeg blitt enda ett år eldre. Dette livet er fascinerende på mange måter. Alt man skal gjennom! I dag vil jeg bruke anledningen til å skrive litt om dette med selvbilde og selvtillit. To ting som virkelig er i utvikling hele tiden, hvertfall for meg.

Den verste fasen for selvbilde for meg har vært tenårene, uten tvil. Slik er det vel for de aller fleste. Det var mange år med usikkerhet rundt både personlighet, utseende, væremåte, prestasjon, tanker og følelser. Alt i en stor osse. Usikkerhet resulterer ofte i miksede handlinger også, noe som igjen gir dårlig selvfølelse fordi man ikke klarer å plassere seg selv.

Det er herlig hvordan jeg kjenner at for hvert år som går, så blir jeg mindre og mindre usikker på meg selv. For hvert år har jeg brukt mindre tid på å se meg selv i speilet, for eksempel. Ting jeg tidligere gjorde for å være bra nok for andre, har jeg helt lagt fra meg. Hvordan man bygger opp jeg-et sitt tror jeg handler mye om hvem man er rundt og hvordan man takler ting man går igjennom. Selv har jeg mye å takke familien min for. De har vært en enorm støtte gjennom alle år med mange forskjellige faser, utfordringer og seire. Jeg tror man trenger noen bautaer rundt seg som kan ta deg ned på jorda når du er ute å svever og som løfter deg opp når du ligger i grøfta. Hvordan noen klarer seg uten, det forstår jeg ikke. All ære til dem. For meg har det vært helt avgjørende.

Selvbilde mitt har utviklet seg fra bånn i bøtta til å bli solid og bra. Jeg var så usikker på meg selv at jeg konstant var redd for hva folk mente om meg, hva jeg gjorde og hvordan jeg så ut. I dag er det bare en fjern virkelighet. Det hjelper å bli eldre. Man får et større perspektiv på hva som er viktig – hvis man tar blikket bort fra sin egen navle. Jeg har også innsett at kropp og utseende er i konstant endring, og man kan ikke lene seg på en evig variabel. Andre menneskers bekreftelse er også usikkert og aldri noe man bør bli avhengig av. Andres meninger har jo grunnlag i demmes oppfatning av ting og deres meninger og erfaringer, noe som ikke har noe med meg å gjøre.

Også selvtilliten da.
En spennende greie. Hvor mye tro har jeg på at jeg kan gjøre det bra? Takle? Prestere? Mestre? Jeg har alltid hatt et stort konkurranseinstinkt og vært hissig på å mestre og prestere. Tidligere har det vært på et usunt nivå hvor jeg har sett ned på meg selv hver gang jeg ikke har klart egne krav, selv om de har vært alt for høye. Livet har lært meg at nedturene kommer, og de kommer av og til med full kraft. Av og til taper man, uansett hvor mye man ønsker å vinne. Av og til orker man bare ikke, og av og til blir man rett og slett slått helt ut av spill.
Å være sint på seg selv hjelper liksom ingenting. Skal man gå vinnende ut så må man være sugen på å lære noe av det og vokse. I tillegg er det en kunst å bestemme seg for å mestre de viktige tingene og bruke energien på rett sted. Man må ikke mestre alt og man må ikke vinne bestandig.
Det tok meg 27 år å kunne si det og mene det. Jeg har blitt mye bedre på å plassere energien min der hvor den faktisk kan utrette noe bra, fremfor å skulle mestre alt hele tiden. Jeg er selvsikker fordi jeg vet at noen ting vil og skal jeg gå all inn for, mens andre ting er rett og slett ikke for meg.

For meg er selvtilliten forankret i evnen til å ta gode valg for seg selv og det å være et godt medmenneske. Om jeg hele tiden tar meg vann over hodet og trosser egne grenser, så svikter jeg meg selv og overser mine egne verdier, behov, evner og begrensninger. Jeg er selvsikker på at jeg (nå, bedre enn noen gang), vet hva jeg kan tilby, når jeg skal presse meg og gi av meg selv og når jeg skal sette på bremsen. Prøvelsene kommer med jevne mellomrom og jeg får en karuselltur med meg selv. Det er dog disse turene som røkker litt i fletta og minner meg på hva slags utgave av meg selv jeg ønsker å være.
…Dette kunne jeg visst skrevet en bok om, så mer om det siden.

Jeg er evig takknemlig for livet jeg har i dag. Jeg har en fantastisk kjæreste og bonussønn, en flott familie og utrolig gode venner. Jeg har en jobb som jeg virkelig elsker og en kropp som er frisk, sterk og funksjonell og som jeg trives i og er glad i. Og en veldig fin ting; jeg har overlevd alt livet har bydd på til nå.

Jeg er spent på hva de neste årene av livet har å by på av lærdom, erfaring og opplevelser. Mørke daler og svimlende høyder.
Dette livet er spennende.

Del gjerne!
error
Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *