Perfeksjonismebremsen er den som kobles på når fokuset på perfeksjonisme overgår fornuften og dekker over for realitetsbildet vårt. Perfeksjonismebremsen hindrer oss i å ha glede av det vi gjør fordi jaget etter å gjøre alt perfekt gir oss følelsen av å aldri komme i mål. Den kan også påvirke oss så mye at vi gir opp og ikke en gang gidder å prøve.
Høres det litt kjent ut?
Denne tendensen enkelte har til å hele tiden hige etter det perfekte er noe jeg ofte ser hos mennesker med svært høye krav til seg selv. Man ønsker å gjøre alt så bra som mulig og på best mulig måte, helt ned på detaljnivå. Misnøyen er også ofte stor når man ikke innfrir egne forventninger. Resultatet av dette blir fort at man kjenner på skuffelse, dårlig samvittighet og mismot. Tre følelser som slettes ikke viker motiverende.
Det er veldig bra å ha forventninger til seg selv. Det er også veldig bra å ha et ønske om å gjøre det bra. Feilen oppstår når man ikke lenger klarer å se helheten i egen prestasjon og ikke evner å se når det man gjør faktisk er bra nok.
Det er en gang slik at kroppen ikke er en maskin, selv om vi av og til skulle ønske det. Enkelte dager føles ting tyngre. Enkelte dager klarer vi ikke presse oss like hardt. Enkelte dager har vi mindre å gi. Det er realiteten. Hva vi gjør på disse dagene og hvordan vi velger å tilpasse – det er det vi bør ha mest fokus på. Mindre gode og dårlige dager kommer uansett hvor flinke vi er eller hvor hardt vi presser oss. Vi kan simpelthen ikke forvente at alle dager skal være like gode. Det vi kan hige etter, er å lære mer og mer om hvordan vi på best mulig måte kan få det beste ut av både de gode og de mindre gode dagene.
Jeg skal gi deg et helt konkret eksempel.
Jeg kommer på trening en dag og kjenner at kroppen er redusert. Jeg har store planer for treningsøkta, men det er merkbart at kroppen ikke er like klar som jeg føler meg i hodet. Da har jeg to valg. 1. Kjøre på slik jeg hadde planlagt. Da vil jeg mest sannsynlig oppleve at det ikke går an å fullføre slik jeg hadde tenkt. 2. Modifisere planen litt og trene mer etter dagsform. Da vil jeg mest sannsynlig gjennomføre en god økt og kjenne på at kroppen spiller på lag.
…Om jeg har perfeksjonismebremsen på, vil både alternativ 1 og 2 føles som et stort nederlag. Jeg har da enten ikke klart å innfri egne krav til den planlagte økta, eller så har jeg skuffet meg selv ved å gå bort ifra den opprinnelige planen. Ser du hvordan denne bremsen er med å ødelegge begge de to alternativene?
Om du kjenner deg igjen i dette, så har jeg noe viktig jeg vil si til deg:
Kroppen er en evig variabel, uansett hvor flink du er til å presse deg selv. Uansett hvor god plan du har, hvor mentalt sterk du er og uansett hvor flink du er på å gjennomføre uansett hva. Du kommer ikke bort ifra det faktum at dagsformen og kroppens yteevne vil variere. Det beste du kan gjøre for å prestere best mulig, er å lytte til kroppen din, være litt fleksibel og gjøre nødvendige justeringer underveis. Du er ikke en robot, og om du behandler deg selv om en vil du bare bli skuffet. Gjør det beste du kan med det du har i dag. Tillat aldri deg selv å snakke nedlatende om egen prestasjon når du vet du har gjort ditt beste med dagens utgangspunkt.
For høye krav og urealistiske forventninger vil aldri gi deg noen god følelse og vil heller ikke være motiverende over tid!
Gjør så godt du kan i dag! Det er nemlig bra nok 🙂 Ikke la perfeksjonisme legge demper på gleden du har av trening 🙂
GOD tirsdag 🙂
