Flere husker sikkert Adele, ei flott dame som jeg og Trimeriet inngikk avtale med for et år siden hvor vi tilbydde henne vår hjelp med livsstilsendring og trening i ett år. Jeg har hatt en pt-time med henne i uken og ukentlig kontakt gjennom hele samarbeidet. Det har virkelig vært en reise å se denne dama blomstre frem. Fra å være en sprudlende dame med lite tro på seg selv til å bli en selvsikker utgave av seg selv med skikkelig «punch». Vi avsluttet samarbeidet med et mål vi satt nokså tidlig sammen; å fullføre 5 km på bane. Det klarte hun med glans! Hun har også blitt enormt mye sterkere, mer bevegelig og så og si smertefri i løpet av tiden vår sammen. Utrolig mye har skjedd på ett år!
Her kan du se hva hun skriver om samarbeidet vårt;
«Så var et år gått. 1 år med Julie som PT. 1 år med ei som forstår hva hverdagen bringer Hvordan har det året vært? Jeg har lært utrolig mye om meg selv og hva jeg kan klare og at det ikke er farlig å presse seg. Heller tvert i mot, kroppen digger å bli pressa innimellom. Kanskje musklene skriker etterpå, men det dør enn ikke av. Jeg har grått, jeg har vært sur og sinna. Jeg har stritt i mot, sjøl når jeg vet at dette har jeg godt av. Systemet gikk i sjokk. Fra å være en sofasliter til å gå turer hver dag og trene alt fra 1 til 4 ganger i uka. Er det mulig? Ja tydeligvis.
La oss kalle en spade for en spade. Jeg var ei stor jente. Fremdeles stor, men med selvtillit nå. Jeg vet at jeg kan klare det jeg vil. Klarer det enda bedre når jeg stenger av lydene utenfra. «Klarer du det, du som er så stor? Det er for tungt for deg. Du snakker for mye. Går ikke an å gå med deg, tror du ikke du skal senke kravene litt? Du er for treig. Dette får du ikke til»…
Jeg er ei voksen jente på 46 år som nå vet hva hun kan få til. Ikke bare på trening men ellers i livet også. Blir fortsatt sjokka når folk tilbyr seg hjelp. Eller når enn blir invitert på fester, fordi enn er likt. Med en dårlig oppvekst i ryggsekken skal det ikke mye til for å glede meg. Når jeg klarer å jogge 5 km i 26 varmegrader på bane, (joda, jeg hadde gåpauser, regner at det ble ca 1.5-2 runder gåing på ei løype på 12 runder). Megafornøyd er jeg. Tenk at feite Adele skulle få noe sånt til. Det hadde jeg aldri trodd! Trener ikke på studio lengre men det er målet å få inn som rutine på sikt. Andre må på plass først. Livet må komme i første rekke innimellom. Men gjett om jeg savner det. Til og med den usikkerheten når jeg går inn dørene. – Ser de på meg? Ser de hvor tjukk jeg er? Ja, til og med dette savner jeg. For helt ærlig. Jeg er tjukk men jeg er sterk som fy. Jeg klarer alt jeg vil klare og mer til. Ingenting kan stoppe meg i å nå toppe på Preikestolen eller Gaustadtoppen. Det er ett skritt om ganga som teller. Alt etter det, kommer etter det.
Jeg er så takknemlig for reisen du fikk meg inn på, Julie. Det har skjedd så mye, og alt er jeg superstolt av. Er ikke redd lengre for å utfordre kroppen. Er så evig takknemlig til både du og Hanne på Trimeriet. Dere har gitt meg noe jeg aldri kan forklare på en god måte. Takk.
Julie du ga meg verktøyet til å finne meg igjen og få tilbake ilden i meg. Du ga meg verktøyet til å tørre igjen. Var så redd for så mye. Du er unik, fantastisk, god, nydelig på alle måter mulig. Dine evner til å se mennesket for det de er er «one of a kind» Stolt av deg som venn og trener, men mest av alt du gir «
Det er ikke alltid fremgang og utvikling kan bevises best med tall og statistikk. Av og til skjer de største endringene på innsiden, og de er ofte de viktigste. Adele har tatt store skritt i riktig retning mot et bedre liv og en lettere hverdag. Jeg er så stolt av deg, Adele, og takknemlig for tiden jeg har hatt med deg. Og jeg gleder meg til å se deg mestre enda mer. Lykke til på reisen din videre – og husk på det du også skriver her; Ett skritt om gangen. Det er det som skal til <3
