De aller, aller fleste av oss liker best å være komfortable. Vi liker å mestre det vi gjør og vi liker å kjenne at vi får ting til med god margin. Kjenner du deg igjen?
Jeg har tenkt veldig mye på dette med at veldig mange (inkludert meg selv til tider!) opplever at det er høy terskel for å gjennomføre trening. Noen opplever det hele tiden og andre i perioder. Dette skjer også selv om vi egentlig liker å trene! Hva handler dette egentlig om?
Jeg tror det ligger veldig mye i at vi er for dårlige på å utføre treningsøktene våre på en måte som skaper lyst til gjentakelse.
Med det mener jeg at vi kanskje presser oss litt i overkant mye litt for ofte. Jeg tror vi setter for store krav til hver enkelt økt og jeg tror også vi lager planer for oss selv som ikke tar hensyn til dagsform eller at kroppen ikke er en maskin. Dette resulterer i at treningsøktene blir mindre og mindre lystbetonte og givende, selv om de er «harde» og «effektive» i teorien, rett og slett fordi vi ikke kjenner på at vi mestrer med god nok margin.
Et eksempel på dette er at jeg i en periode hadde ukentlige 4×4 intervalløkter hvor jeg økte farten for hver gang. I starten gikk det fint og jeg kjente på at dette får jeg til- helt til farten var på et nivå som gjorde at jeg følte meg døden nær etter endt økt. Jeg kjente også på at dette klarte jeg nesten ikke å gjennomføre. Da jeg da skulle til med ny 4×4 økt uken etter, gruet jeg meg!
Her må vi stoppe opp. Hvis jeg skal grue meg til en økt hver eneste uke. Hvor lenge tror du jeg klarer å holde det gående da, før jeg finner gode nok unnskyldninger til å la være? Ikke lenge i det hele tatt.
Jeg hadde et fartsmål jeg hadde satt meg, men jeg innså at jeg måtte være litt snillere med meg selv på veien dit. Ukentlig fartsøkning går fint en periode, men så er det lurt å justere litt på intensitet for å få videre fremgang, fremfor å presse gjennom noe som verken kroppen eller hodet henger med på. Det samme gjelder om man har styrkemål eller andre målsetninger også. Veien mot mål er sjelden lineær. Det viktigste for å nå mål er å legge det opp så smart at man får kontinuitet først og fremst, og at man presser på og slipper opp jevnt nok til at man hele tiden beholder pågangsmotet. Dette er en kunst! Om man kjører på så hardt at kontinuiteten til slutt brytes så er man ikke lenger på vei noe sted.
Å skape lyst til gjentakelse (legg til bakgrunnslyd av englekor)
Her har vi nøkkelen til å få kontinuitet og resultater. Vi må trene på en måte som gjør at vi har lyst til å gjøre det igjen. For min del betydde det å endre på 4×4 intervallene slik at jeg varierte med 6×1 min, 5×3 min, 3×6 min og lignende, og hadde fokus på at jeg aldri skulle føle meg døden nær på siste draget. Å avslutte økta med et smil gjør at man kjenner på følelsen av at dette kan jeg få til igjen. Det gir 100% bedre uttelling å gjør det slik, fremfor å utføre 4×4 i seks uker med et nødskrik, for å så aldri gjøre det igjen. Er du med på hva jeg mener?
Ja, det er klart vi skal presse oss! Men det er en lang vei fra å presse grenser til å tømme seg totalt for krefter. Det er også forskjell på å presse seg til utmattelse i hver økt, og å ha èn tung økt, en middels og en lett økt i uken, for eksempel. Sistnevnte vil koste deg mindre å psyke deg opp til og høyst sannsynlig vil det gjøre at du kjenner på mer overskudd og at du faktisk har lyst til å fortsette fremfor å utsette.
Tenk på dette når du planlegger neste ukes økter.
En strategi jeg har er å ha èn-to styrkeøvelser i hver økt hvor jeg presser meg godt, og resterende øvelser hvor jeg skal ha litt mer å gå på. Av løpeøkter har jeg gjerne èn økt hvor fokuset er å få opp pulsen til 85-90% av makspuls (hvor lenge avhenger av dagsform) hvor jeg avslutter økta i et komfortabelt smiletempo (viktig!), og en økt med lengre varighet i et tempo som er helt overkommelig. Med denne fremgangsmåten kan jeg se på treningsplanen min å tenke; dette blir gøy, dette får jeg til.
Det er bare å innse det; vi er for glade i å ha det bra. Å legge opp til det motsatte er oppskriften på å feile! SKAP LYST TIL GJENTAKELSE <3
