JEG ER IKKE DUM

Noen er skrudd sammen slik at de lærer fort, kan lese seg til det meste og forstår ting uten å prøve det først. Andre er som meg. Helt motsatt.

Jeg må høre det, lese det, skrive det ned, prøve det flere ganger og helst få det vist visuelt opp til flere ganger. I skolesammenheng har jeg ofte følt meg dum, eller treg i nøtta. 

Når jeg bestemte meg for å melde meg på PT-studiet og fikk bøkene tilsendt i forkant var det to ting som sto i hodet på meg. 1. Dette blir for mye for meg. 2. Jeg kommer aldri til å klare å bestå eksamen med så mye som skal læres. Feite bøker fulle av anatomi, latinske ord og begrep jeg aldri hadde hørt om. Hadde jeg vært en kløpper til å lære ting ved å lese så hadde jeg ikke blitt stresset av haugen med bøker. Men jeg satt på gulvet i leiligheten min med bøkene rundt meg, og tårene trillet. Hvordan skulle jeg klare å oppnå drømmen min nå?

IMG_0844

Jeg bygget opp en solid dose mot og stilte opp på skolen. En av de første dagene kom jeg i prat med ei i klassen som ville studere medisin og som mildt sagt er skoleflink. Hun ga meg følgende råd; Glem hvor mye du skal gjennom. Begynn på side 1 !

Det gjorde jeg. Jeg leste hver side flere ganger (èn gang holder nemlig ikke…), skrev notater, spilte inn min egen stemme som ramset opp muskelfester og utspring og hørte på opptakene på bussen til og fra skolen hver dag. Jeg leste høyt, skrev ned og leste alt på nytt. Jeg fulgte nøye med på lærerne når de hadde pt-timer med kunder på senteret der skolen var, lyttet til det de sa og stilte spørsmål til læreren (og antakelig flere av medelevene mine) omtrent ble grønn i trynet. Jeg gjorde det jeg måtte for å lære.

IMG_2388-001

Siden den gangen har jeg lært at jeg må være min egen lagspiller. Jeg må backe meg selv opp istede for å oppføre meg som en motspiller og kjempe i mot min egen seier. Nei, jeg er ikke den som lærer raskest. Men jeg lærer. Og når jeg har lært noe så sitter det. Selv om det kan føles slik når jeg blir overrumplet med mye nytt så er jeg ikke dum.

Poenget mitt med dette innlegget er å oppmuntre deg som er slik som meg. Som trenger den ekstra te-skjeia og de ti ekstra gjentakelsene. Det betyr ikke at du er dum. Det betyr bare at du må oppmuntre deg selv litt ekstra, heie på deg selv og ikke minst – begynne på side èn og ta det derfra. Jeg hadde ikke trodd at jeg kom til å leve av mitt eget firma noen år senere, da jeg satt på stuegulvet druknet i bøker med verdens største mismot. Men det gjør jeg i dag ☺

9 comments
  1. Du er flink og jeg er stolt av deg! Du lærte jo i løpet av 2 minutter hvordan automatgir fungerer på bil! Jeg er ikke flink til å forklare, så derfor er det enda mer imponerende 😉

    Tror nok du føler deg dum fordi du er i en situasjon der «du må lære noe» eller «må skjønne noe» og da er det fort en stemme på skuldra som sier at «dette går aldri». Det er ofte mye lettere å forstå ting man ikke MÅ forstå, da man har et mye mer avslappet forhold til det.

    1. Tusen takk kjære :*
      Det er sant. Man blir nok litt pressa underbevist, som påvirker hvor fort man lærer ! 🙂

  2. Så bra og fint du skriver! Har det siste året kjent mye på det å føle seg dum og å trenge tiiiid (og mye jobbing) for å lære. Du lettet skuldrene mine litt nå og ga meg mer trua på at jeg også kan få det til! Du satte så riktige ord på det jeg kjenner inni meg. Så, takk <3

  3. Kjenner meg veldig igjen. Er i et annet yrke, men det forventes at man kan ting og det er tonnevis med litteratur…sliter med å få det til å sitte skikkelig…men er vel bare å stålsette seg slik du har gjort!

    1. det blir ekstra «ille» når man har press på seg til å lære ting fort. Vet hvordan du har det. Man må nesten bare begynne et sted og ta ting i sitt eget tempo. Du er hvertfall ikke alene 🙂

  4. Veldig fint innlegg, det her. Jeg er nok en av de du vil anse som typisk skoleflink, men jeg kan sverge på at på universitetet, i jakten på en mastergrad i teknologi, så må de aller fleste av oss svelge egoet og gjøre som du beskriver: starte på side 1 og jobbe seg suksessivt gjennom pensum derfra. Jeg tror selv de aller minst skoleflinke kan «ha det i seg» så lenge det de studerer er spennende nok. Er viljen til stede, er det helt utrolig hva en kan få hjernen til å lære seg/forstå! 🙂

    1. det er sant! Interesse og lærevilje kommer man langt med, uten tvil 🙂

  5. Åh, det er «godt» å høre at det er flere av oss. Jeg er akkuratt som deg, og kjenner følelsen utrolig godt. Har selv gått PT-studiet, og det er ikke så ille altså, det klarer du fint! 🙂 Nå studerer jeg medisin (av alle ting i verden så måtte jeg så klart velge det vannskeligste jeg fant, men det var drømmen min), og jeg klarer meg faktisk! Jeg leser fem ganger så mye som alle andre, jeg glemmer ting et sekund etter det er lest, jeg leser meg i hjel og sliter og gråter, haha. Men pleier å si til de som lurer, at hvis JEG kan klare dette, så kan virkelig alle det. Så uansett hva du vil, så må du aldri tvile på deg selv! Jeg brukte mange år på å tvile på meg selv, og det kom jeg ingen steder med. Så masse lykke til med studiene dine, du klarer ALT du bestemmer deg for, aldri undervurder din egen styrke! 🙂

    1. Takk for at du deler din erfaring! Det er godt å vite at man ikke er alene om dette:)
      Nå er jeg dog ferdig med pt-utdannelsen for en del år siden og det gikk veldig bra 🙂
      Masse lykke til videre med medisinstudiet! 🙂

Legg igjen en kommentar til Jenny Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *