Kategori: Confessions

Noen er skrudd sammen slik at de lærer fort, kan lese seg til det meste og forstår ting uten å prøve det først. Andre er som meg. Helt motsatt.

Jeg må høre det, lese det, skrive det ned, prøve det flere ganger og helst få det vist visuelt opp til flere ganger. I skolesammenheng har jeg ofte følt meg dum, eller treg i nøtta. 

Når jeg bestemte meg for å melde meg på PT-studiet og fikk bøkene tilsendt i forkant var det to ting som sto i hodet på meg. 1. Dette blir for mye for meg. 2. Jeg kommer aldri til å klare å bestå eksamen med så mye som skal læres. Feite bøker fulle av anatomi, latinske ord og begrep jeg aldri hadde hørt om. Hadde jeg vært en kløpper til å lære ting ved å lese så hadde jeg ikke blitt stresset av haugen med bøker. Men jeg satt på gulvet i leiligheten min med bøkene rundt meg, og tårene trillet. Hvordan skulle jeg klare å oppnå drømmen min nå?

Jeg bygget opp en solid dose mot og stilte opp på skolen. En av de første dagene kom jeg i prat med ei i klassen som ville studere medisin og som mildt sagt er skoleflink. Hun ga meg følgende råd; Glem hvor mye du skal gjennom. Begynn på side 1 !

Det gjorde jeg. Jeg leste hver side flere ganger (èn gang holder nemlig ikke…), skrev notater, spilte inn min egen stemme som ramset opp muskelfester og utspring og hørte på opptakene på bussen til og fra skolen hver dag. Jeg leste høyt, skrev ned og leste alt på nytt. Jeg fulgte nøye med på lærerne når de hadde pt-timer med kunder på senteret der skolen var, lyttet til det de sa og stilte spørsmål til læreren (og antakelig flere av medelevene mine) omtrent ble grønn i trynet. Jeg gjorde det jeg måtte for å lære.

Siden den gangen har jeg lært at jeg må være min egen lagspiller. Jeg må backe meg selv opp istede for å oppføre meg som en motspiller og kjempe i mot min egen seier. Nei, jeg er ikke den som lærer raskest. Men jeg lærer. Og når jeg har lært noe så sitter det. Selv om det kan føles slik når jeg blir overrumplet med mye nytt så er jeg ikke dum.

Poenget mitt med dette innlegget er å oppmuntre deg som er slik som meg. Som trenger den ekstra te-skjeia og de ti ekstra gjentakelsene. Det betyr ikke at du er dum. Det betyr bare at du må oppmuntre deg selv litt ekstra, heie på deg selv og ikke minst – begynne på side èn og ta det derfra. Jeg hadde ikke trodd at jeg kom til å leve av mitt eget firma noen år senere, da jeg satt på stuegulvet druknet i bøker med verdens største mismot. Men det gjør jeg i dag ☺

Tusen takk for alle svarene dere ga igår!! Nå har jeg fått kartlagt litt og faktisk også f[tt litt ny motivasjon. Tusen takk! Om du ikke har svart enda så er det helt supert om du også gjør det i dette innlegget ☺ Etter at jeg spurte dere i går om hva dere ønsket å lese om så spurte jeg meg selv det samme. Plutselig fikk en bloggidè, og det resulterte i dagens innlegg. Jeg elsker nemlig å lese om at andre ikke er perfekt ! 🙂

Helt siden jeg kom i puberteten har jeg hatt komplekser for beina mine. Jeg har alltid følt at de har vært for store, spesielt rundt  knærne. Dette har fulgt meg i alle år og det er ikke før de siste årene, faktisk etter jeg møtte Gøran, at jeg sjeldent tenker over det. Det har ingenting med selve låra å gjøre, det har mer med at jeg har akseptert at jeg er god nok som jeg er.

Hvis jeg ble tagget i et bilde på facebook eller jeg så meg selv i et speil eller butikkvindu så var det alltid beina jeg så på først. Jeg lette konstant etter feil, helt underbevisst. Jeg fòret meg selv med negative tanker rundt beina mine og tok det ekstremt tungt hvis jeg fikk kommentarer som «du som har så sterke lår» eller «det kan jo være fint å utjevne litt når du er litt stor i underkroppen» osv osv… Typiske ting folk sier uten at det egentlig er vondt ment. Når man har et sårt punkt så gjør det vondt uansett. Jeg kan huske kommentarer jeg har fått helt ned i eleve års alderen. Den siste kommentaren jeg fikk var: «jeg vil bygge muskler, men jeg vil ikke ha så store bein som deg, da». Det var selvsagt ikke vondt ment, men hadde jeg hørt det da jeg var femten år hadde jeg nok blitt veldig såret. Heldigvis kan jeg kjenne nå at jeg er såpass trygg på meg selv og kroppen min at det ikke er like viktig som før hva andre mener.

Styrketrening har absolutt hjulpet meg å se på beina mine som unike og noe som hjelper meg å prestere og yte bra fysisk, istede for to store byrder. De er faktisk min sterkeste side, både med tanke på styrke og muskelmasse. I tillegg har det hjulpet å ha en kjæreste som er flink til å uttrykke at han liker meg og beina mine akkurat som jeg er.  Poenget mitt med å skrive dette er at du som har komplekser for ett eller annet – du er ikke alene. Selv om jeg trener mye og spiser sunt har jeg likevel områder på kroppen min jeg ønsker å endre. Det betyr likevel ikke at jeg ikke er bra nok som jeg er ! Det gjelder deg og! 🙂