Jeg leser få blogger men kom tilfeldigvis over et innlegg som handlet om kroppspress og hva slags ansvar vi som blogger og poster på instagram har. Dette vil jeg gjerne si min mening om.
Det irriterer meg gul og grønn at media i det hele tatt maser om dette kroppspresset og gjør det til et enda større problem enn det er.
Skal jeg fortelle deg noe? Min mening er at kroppspress er noe vi skaper SELV inni hodet vårt i det sekundet vi tillater oss selv å sammenligne oss med andre.
I innlegget jeg leste sa denne jenta at vi ikke burde poste lettkledde bilder av oss selv i noe form og at ingen hadde rett på å poste bilder av oss selv i bikini på stranda fordi vi ikke vet hvor mange unge jenter vi skader og hvor mange vi påvirker negativt.
Etter min mening er det MYE verre med de som skriver hvor mye de spiser, oppgir kalorier og makroer (spesielt på konkurransediett!) eller poster bilder av porsjoner mindre enn en barneporsjon og sier de ble mette av det.
Jeg husker i syvende klasse, da ville jeg bli like tynn som de andre i klassen. Leste jeg blogger? Nei. Hadde jeg instagram? Nei. Jeg hadde et dårlig selvbilde og null tro på at kroppen min så bra nok ut. Skal jeg skylde på de tynne jentene som våget å vise seg i klasserommet? Skal jeg skylde på alle som aldri viste seg fra sin verste side for at jeg skulle føle meg bedre??
NEI.
Det vi må oppdra barna våre (og oss selv!) til, er å kunne se på andre mennesker og kunne se at de er pene uten at det betyr at vi er stygge. Vi må øve oss på å se at noen har noe ikke vi har, men vi har også noe ikke de har. Vi må øve oss på selvaksept. Det vil alltid finnes kropper rundt oss som vi syns er finere enn vår egen. Vi vil alltid møte mennesker som vi føler er bedre enn oss. Skal vi be dem bli hjemme og aldri vise seg? Skal ikke de få lov til å legge ut et bilde på instagram? …Eller skal vi jobbe med hvordan vi takler det?
Om du er fjorten år og leser dette så kan jeg fortelle deg at uansett hva du opererer og fikser på, uansett hvor tynn eller fit du blir – du vil alltid møte noen som du syns er penere enn deg selv. Om du beveger deg på utsiden av huset ditt så kommer det til å skje. Det eneste som vil sette deg fri fra presset og behovet for å endre deg selv, er følelsen du har inni deg. Så hvorfor styre med å bli lik noen andre?
Min kropp er min kropp. Jeg vet at den ikke er perfekt og jeg har mye som kunne vært finere, strammere, større, mindre og anderledes. Noe går jeg inn for å endre på, andre ting velger jeg å akseptere. Jeg kan se andre nydelige jenter og tenke at de er nettopp det, og likevel sitte med en god følelse. FOR JEG ER NEMLIG BRA NOK JEG OG!
Jeg kommer ikke til å slutte og poste bilder av meg selv fordi jeg er slank eller fordi jeg har muskler eller fordi jeg kommer til å «ødelegge hodet» på en eller annen uten selvtillit. Selvsagt vil jeg fremme gode holdninger og en sunn livsstil, og det er heller ingen som helst grunn til å stikke en naken rumpe og ei kløft oppi kameraet og kalle det motivasjon, men om noen mister alt de har av selvtillit av å lese denne bloggen (så mener jeg bestemt at de virkelig ikke har lest noen ting her inne!), så er det ikke jeg som er rota til demmes problem. Beklager.
Kall meg kynisk. Kall meg hard.
Jeg vet at jeg ikke er noen av delene. Jeg har nemlig vært der selv. Sett på andre jenter og vurdert fettsuging, neseoperasjon og øreoperasjon og slanket meg nesten til døde for å bli tynnest av alle. Men aldri i verden om jeg skylder på dem. Takket være det faktum at jeg har gått i meg selv og akseptert den jeg er, kan jeg følge nydelige jenter på instagram eller gå sammen med venninner som ser bedre ut enn meg, uten å føle behov for å endre noe som helst. Merk mine ord; noe som helst. Føler jeg meg uvel i min egen kropp så er det mitt eget problem og også bare noe jeg kan gjøre noe med, ingen andre.
«Men alle tenker ikke som deg». Nei, jeg vet det. Men hvem sitt ansvar er det? Vi har alle et ansvar for å ta vare på vårt eget hode. Fylle oss med positive ting, øve på å like oss selv, lære å elske at vi er unike. At alle andre går i skjul vil aldri hjelpe på følelsen du sitter med inni deg. Om du er fjorten eller førti, det gjelder uansett.
Vi trenger ikke oppblåsbare armringer for å overleve i dagens samfunn. Armringer som skylder på andre og gir andre ansvaret for hva vi føler og tenker om oss selv. Det vi trenger er å gi oss selv to solide klapp på skuldra, dobbel high five og et smil i speilet. Vi er nemlig bra nok alle sammen og det er vårt eget ansvar å tro på nettopp det!
Ukens tirsdagsutfordring er derfor akkurat det;
To klapp på hver skulder, dobbel high five og det største smilet du klarer – til deg selv. Si høyt ti ganger hver dag resten av uka at er unik, at du aldri kommer til å være lik noen andre og at det er mer enn bra nok!
