Når ting jeg leser elle hører engasjerer meg så pleier jeg å tenke godt over det før jeg skriver noe. Det er fort gjort å la deg provosere til å si de sprøeste ting, og det passer seg ofte ikke (les: aldri) på nett.
Jeg fikk meg meg debatten mellom Christina Støm Fjære og Therese Mathisen med tittelen «bikini fitness – ren seksualisering» (se hele saken på video her). Christina er selv utøver i bikini fitness og er i mine øyne blant de som fremstiller seg selv som veltrent, fornuftig og classy. Jeg har ikke inntrykk av at hun spiller på sex. Therese på sin side har tidligere konkurrert i athletic fitness, en gren som har symmetrirunder og også roing, dips og chins. Med andre ord, større fokus på ren prestasjon og også mer muskelmasse.
Personlig har jeg elsket fitness og bodybuilding som sport i mange år. Helt siden jeg var liten har jeg latt meg fascinere av de ekstreme fysikkene. Jeg har alltid elsket at det har vært sært, ekstremt og ikke for alle.
Broren min har trent siden han var 16 år. Spist bra hele tiden. Lagt inn en jobb med trening og kosthold som de aller færreste gidder eller hadde klart. Han har jobba beinhardt, han har ofret masse og han har brukt mange år fordi han har valgt å gjøre det dopingfritt. Etter mange år med trening bestemte han seg for å konkurrere for å vise frem jobben han har gjort. DET er kroppsbygging for meg. En feiring av blodslit, dedikasjon og ekstrem målbevissthet over lang, lang tid. En jobb veldig, veldig få gidder eller orker å legge ned.
Da jeg var med å så på konkurranser var vi få i salen, og de som satt der var hardbarka trenings- og muskelinteresserte. Særinger, i noens øyne. Når man ser seg rundt i salen i dag så ser man en helt annen folkemasse. Fitness har blitt folkelig. Noe for alle.
Med min bakgrunn og kjærlighet for muskler og ytterpunkter, så blir bikini fitness utenfor det jeg forbinder med sporten. (Det betyr IKKE at jeg syns de som konkurrerer ikke er fine/flinke/flotte osv osv. Enkelte av dem er regelrett RÅ!). Fitness- og kroppsbygging er ikke lenger det det var i mine øyne, og det syns jeg er trist. Når det ikke handler om å vise frem en fysikk man har brukt årevis og timesvis på gymmet for å bygge, men heller om å vrikke seg til seier (beklager, men det har skjedd) så detter jeg litt av lasset. Det er ikke fascinerende for meg lenger når det krever så lite å stille opp. Synd å si, men jeg er bare ærlig.
Så er det en gang slik at man aldri skal ta alle under èn kam…
Bikinijenter med flott fysikk som jeg vet jobber steinhardt er blant annet Christina, Lone Norås, Sandra Jokic, Charlotte Mentzoni og min egen atlet Elin Brandsfjell (som nå rykket opp til bodyfitness), for å nevne noen. Flotte, sterke og muskuløse jenter som jobber bra året rundt og som virkelig legger inn innsats hele tiden for å bygge og forme muskulatur, fordi de elsker styrketrening. Dette er utøvere jeg virkelig har respekt for. Jeg skulle ønske at dette var standarden for alle bikinijenter. Om det var den pakka som disse jentene viser frem som kreves for å stille opp, DA hadde det vært andre boller, og helt klart mange færre som hadde stilt opp.
…Så mener jeg at bikinifitness er ren seksualisering?
I enkelte tilfeller, ja. Heldigvis er enkelte utøvere med på å heve standarden. Det jeg syns er synd med grenen er at den tiltrekker seg mange unge jenter som bare ønsker å se bra ut og tror at en slik konkurranse er billetten dit. Det kan ikke bli mer feil enn det. Når jeg får mail fra jenter helt ned i 16 år som har trent minimalt og så veldig gjerne vil ha en bikini fitnesskropp og lurer på hvor fort de kan komme på scenen, da blir jeg vemodig og lei meg. Som coach og personlig trener skulle jeg helt ærlig ønske det var like lite folkelig å konkurrere nå som det var før. Jeg skulle ønske det ble mer populært å jobbe beinhardt med trening istede for å bare slanke seg.
Dette ble jo til en liten bok… Men, men. Meningen min er ute. Ikke skyt meg, vær så snill. Prøv å forstå hva jeg mener.