Jeg var ferdig på jobb for dagen, sola strålte på himmelen, jeg var våken og opplagt og satt meg i bilen for å kjøre hjemmover. I bakhodet hadde jeg nevnt for meg selv tidligere at det var mulighet for en joggetur i lysløypa siden det var på vei hjem. Så kom altså tiden for å ta valget. Joggetur eller ikke. Samtalen i hodet mitt gikk omtrent sånn;
Julie1 = Jeg skulle gjerne kommet meg hjem å svart på en del mail og hatt god tid før jeg skal på kurs.
Julie2 = Du har fem timer før du skal på kurs. Joggeturen tar 25 min.
Julie1 = Ja, men jeg skal vaske og tørke håret også, det tar mer tid.
Julie2 = Ca 7 minutter mer, ja. Du har fortsatt 4 timer og 53 minutter før du skal på kurs.
Julie1 = Jeg trente jo på morgenen i dag!
Julie2 = Ja, men ærlig talt. Du har da mer overskudd, og dessuten er det så sykt fint vær.
Julie1 = Jeg kan jo bare jogge etter kurset
Julie2 = Ja, for da har du mer lyst??
Julie1 = Årh, det frister IKKE!
Julie2 = Har du noen gang angret på en løpetur? Og dessuten, de unnskyldningene du kommer med er ikke på høyde med din standard. Du vet bedre enn å lyve for deg selv.
Julie1 = Ok, da. Så tar jeg den joggeturen.
Julie2 = Bra! Og om du skulle bli sur i beina, bare slakk av tempoet. Du trenger ikke slå ny rekord hver eneste gang.
Av og til er jeg så seig å få i gang at det ligner ikke grisen. Da gjelder det å være sin egen PT og coach! Jeg VET hva jeg er god for og jeg VET når jeg bare er slapp og vil slippe unna. Lær deg å kjenn forskjellen på deg selv, så kan du også støtte deg selv når du trenger et dytt bak 😉
