Jeg er typen som ikke vedder med mindre jeg er nokså sikker på å vinne, og jeg melder meg ikke frivillig med på ting jeg vet jeg ikke er god på. Generelt sett så liker jeg best å være god, og aller helst best.
Nyttårsforsettet mitt for i år var å være mer ukomfortabel, og som jeg har fortalt før så var det å begynne med Braziliansk Jiu jitsu på Kristiansand kamsportsenter en av tingene jeg begynte med for å være nettopp det – utenfor min trygge komfortsone.
Ikke bare har jeg godt av å bli fratatt kontrollen min (som jeg elsker alt for høyt), jeg har også veldig godt av å være på et sted hvor jeg er amatøren og den som trenger hjelp. En av mine svake sider er at jeg har vanskelig for å konsentrere meg og dermed også å lære fort – noe jeg kjenner veldig på når jeg er på disse treningene.
Forrige uke fikk jeg et lite anfall av panikk hvor det gikk opp for meg hvor lenge jeg nå har trent på dette, og fortsatt føler jeg meg ikke noe bedre fordi jeg fortsatt trenger hjelp og fordi det fortsatt er uhyre mye jeg ikke forstår eller får til. Jeg fikk tanker om at kanskje jeg burde slutte, finne på noe annet. Gjøre noe jeg har talent til istedet, bare fordi jeg «aldri blir best». Da tok jeg en prat med coachen i meg og hun sa følgende;
Det er helt ok å ikke være best i alt. Det er fullstendig menneskelig å ikke få til alt like bra. Glem alle andre rundt deg som du føler drar forbi deg og lærer fortere. Glem at dere startet å trene samtidig og at du burde vært på samme nivå. Fokuser på deg selv og gjør så godt du kan. Du må lære deg å godta at du ikke alltid er best!
Jeg har godt av å slite litt. Ha noe å bryne meg på. Kjenne på at Julie er ikke på topp i alle ting. Bli litt frustrert. Rive seg litt i håret. Om jeg så lærer i sneglemodus, så merker jeg hvertfall at jeg får med meg noe. Jeg tror også at det å være den som må læres noe, gjør meg mer ydmyk og også flinkere til å forstå hvordan det er for mange av kundene mine på jobb. De som kommer i samme posisjon som jeg er i på BJJ trening – som må læres alt i sitt eget tempo – noe som egentlig er det mest naturlige i verden.
Ja, jeg innrømmer glatt at jeg missliker sterkt å ikke være best.
Det gruser stoltheten min og rokker ved ståltroa jeg alltid har på meg selv.
Men vet du hva? Det har jeg veldig godt av.
