I går bestemte jeg meg for å tilbringe fredagskvelden min på en fantastisk måte. I Vågsbygd utenfor Kristiansand er det et gammelt vannverk med en lang og bratt trapp, flittig brukt av mosjonister i nærområdet. Den kalles «helvetestrappa» og har 249 trappetrinn.
Det er vanskelig å få tatt et bilde av den som beskriver eksakt hvor bratt det faktisk er, spesielt det midterste partiet. Men tro meg på mine ord når jeg sier at alle som går der får pulsen godt opp.
Jeg parkerte bilen et stykke unna- jeg hadde nemlig glemt hvor ille det var å gå i den. Jeg har vel ikke vært der på over et år. Da jeg kom frem og hadde funnet frem plasthanskene, oppdaget jeg at jeg hadde glemt headsettet mitt. Det ble dermed ingen musikk på meg – noe som jeg stort sett alltid har når jeg trener, spesielt kondisjonstrening.
Det var ikke noe alternativ å snu og kjøre hjem igjen, så da begynte jeg å gå likevel. Den første og andre turen var som et slag i tryne. FY SØREN! Pulsen føyk i været. Du som er vant med musikk på øra når du trener er sikkert kjent med følelsen når både stillhet, tanker og lyden av egne åndedrag blir veldig overveldende når man ikke har musikken som distanserer en fra det. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å gå seks ganger opp, og da jeg kom til tredje tur måtte jeg virkelig jobbe med meg selv mentalt.
Jeg har et viktig nøkkelord som går igjen hos meg når jeg jobber meg gjennom noe som koster krefter og energi fysisk og mentalt; Et skritt av gangen.
Jeg sa dette 249 ganger før jeg kom til topps for tredje gang. På toppen klarte jeg å virkelig å være tilstede med lyden av min egen pust og hjertet som hamret. Der på toppen hadde jeg noen magiske minutter hvor alle tanker var forduftet og jeg følte jeg sto på pause.
Pausen varte gjennom åtte turer opp og ned i trappa. Jeg var helt i min egen boble og langt borte fra hverdagen, bekymringer og tanker. Alt jeg fokuserte på var å ta ett skritt av gangen og å være min egen mentaltrener. Det er en helt egen følelse når kroppen har all mulighet i verden til å fortsette å gå, mens det er hodet man virkelig må jobbe med å få samkjørt med kroppen for å komme seg opp. Tanker som «Hvorfor skal jeg gå en tur til? Hvorfor gidder jeg dette?» dukker opp i takt med stigende puls. Svaret er klinkende klart; Fordi denne kroppen kan!
Etter denne timen i trappa følte jeg meg lettere både fysisk og mentalt. Jeg kjente på ekte glede over denne pausestunden alene med meg selv og lykke over hvor godt kroppen min bærer meg, selv når låra skjelver og hjertet hamrer for full maskin.
Jeg håper du får en fin lørdag og at du skrur på pauseknappen din i noen minutter. Jeg tror det er veldig viktig, spesielt slik hverdagen er for oss nå <3
