Å være god kan bli kjedelig. Å bli utfordret er utviklende!

Jeg tror vi mennesker fort kan begynne å kjede oss når ting går for bra eller er for enkelt.

Du har kanskje merket det selv – når du har gjort det samme på jobb i lang tid og du mestrer det bra, så blir du plutselig rastløs og lei. Eller du har jogga den samme runda i lang tid og kommet til et punkt for det ikke gir deg noe lenger.

Jeg tror vi trenger å være litt ukomfortable!
Ikke bare for å mestre nye ting, men også for å kjenne på ubehag og motgang for så å kunne sette mer pris på velvære igjen.

Det gir en piff til livet når vi sliter litt og må jobbe for noe. Når vi kjenner at det «røkker» litt og når vi blir utfordret. Vi kan ergre oss over det der og da, men ofte er det disse humpene i veien som på sikt viser seg å være banebrytende og det som gir livet potens. Når du tenker deg om så husker du kanskje ikke aller best de periodene i livet hvor alt bare var plankekjøring og rutine, eller hva? Du husker kanskje best episoder hvor du hadde lyst til å rive av deg håret, også kom du deg gjennom? Der har du poenget mitt!

For å gi et litt jordnært eksempel;
Øvelsene jeg gjør til vanlig er øvelser jeg mestrer godt og som nå har blitt til en slags rutine som kroppen min liker og responderer bra på. Det i seg selv er vel og bra, men jeg har på en måte kommet dit at jeg ikke lenger blir særlig utfordret (foruten om at det enkelte dager er blytungt). Den siste tiden har jeg kjent på at jeg rett og slett kjeder meg litt og kom derfor frem til at jeg ville gjøre noe helt nytt. Jeg har prøvd mye rart opp igjennom årene, men det er èn ting jeg aldri har tatt ordentlig tak i å prøve; Monkey bars. Jeg har nevnt det på snapchat til dere som følger meg der, men dette er altså en helt reell frykt for meg. Denne øvelsen utfordrer meg mer enn noen annen har gjort til nå. Det er egentlig helt absurd, for rent fysisk burde den ikke være noe problem siden jeg mestrer pullups og det å henge etter armene generelt. Likevel er jeg rett og slett livredd for denne øvelsen!

Det går ut på at man henger etter armene og skal «gå bortover» ved hjelp av stativet på bildet som man tar tak i og forflytter seg bortover. En oppgave man skulle tro var nokså grei for en person med mine forutsetninger. Men vet du hva det er for meg? En mental krig!

Å henge er ok, men når jeg skal slippe en arm og ta nytt grep er jeg livredd for at skulderen skal ryke. Tvert av. Jeg aner ikke hvor frykten kommer fra for jeg har aldri opplevd det eller noe lignende. Men svetten renner og jeg må ta meg kraftig sammen for å klare å slippe taket.

Nå har jeg trent meg på dette i noen uker, og jeg merker to ting;
1. Jeg kjenner at utfordringen gir meg en ny giv og en ny god grunn til å trene. Jeg føler jeg starter helt på scratch.
2. Å være så ukomfortabel minner meg på hvordan det er å være usikker nybegynner, noe som gjør meg mer ydmyk og også mer motivert til å bli bedre på akkurat dette for å oppleve en helt ny mestring.

…og det folkens, det tror jeg er så SUNT!
Det er kult å være god og få ting til, men det er UTVIKLENDE å bli utfordret, og det er enda kulere!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *