Hei og god søndag!
Håper du har hatt en fin og avslappende helg 🙂
Som flere av dere sikkert har fått med dere så var det å fullføre KK-mila et av målene mine for 2020. Selve det fysiske arrangementet ble avlyst på grunn av Korona og istedet ble det arrangert et virtuelt løp. Man kunne melde seg på å få startnummer og eventuelt kjøpe medalje og t-skjorte utenom, og få oppvarming streamet online. Etter at det fysiske løpet ble avlyst i mars/april ble jeg egentlig litt demotivert for det hele, men når jeg fikk tenkt meg om bestemte jeg meg for å gjennomføre på et tidspunkt uansett.
Selv om jeg hadde dette målet i bakhodet har jeg ikke trent så spesifikt mot dette som jeg gjorde til Sommerløpet i fjor. Hovedfokuset mitt ble egentlig å vedlikeholde styrke med utstyret jeg fikk lånt, samt å utnytte naturen til å få inn både lystbetonte joggeturer og fjell/skogturer med venner og familie. Den strukturerte løpetreningen ble med andre ord litt nedprioritert.
Ut ifra dette er det lett å forstå at jeg kunne hatt mye bedre forutsetninger for KK-mila enn jeg endte opp med å ha om jeg hadde prioritert annerledes. MEN – jeg får en enorm driv i meg når jeg har bestemt meg for noe, så jeg gikk for å gjennomføre likevel! Med mange 5 kilometers tempoturer i «sekken» var jeg uansett ikke fullstendig uforberedt.
I går var altså den offisielle datoen for KK-mila. Jeg valgte å ikke melde meg på, men å utføre det likevel. Mitt navn finnes altså ikke på noen liste, rett og slett fordi jeg ikke ønsket å ha det presset over meg denne gangen. Det duskregnet litt fra morgenen av, men temperaturen var heldigvis levelig i forhold til dagene i forkant som har vært omtrent uutholdelig varme.
Jeg er mer eksplosiv enn utholdende fra naturens side, men heldigvis har jeg klart å trene meg opp til å holde ut lengre distanser. Likevel skal det sies at det er et helt år (!) siden sist jeg løp 1 mil. For å gjøre det målbart og enkelt valgte jeg derfor å løpe på stadion på Lund i Kristiansand. En runde er 400 meter, så 25 runder ble derfor målet for å nå 1 mil.
Jeg blir like fascinert hver gang jeg utsetter meg for noe som krever mer av meg enn det jeg er vant med, både fysisk og mentalt. Det er så avgjørende å ha gode verktøy når man skal prestere, uansett hva slags utfordring man utsetter seg for.
Jeg fant ut at det mest motiverende var å telle runder på fingrene og følge med på rundetiden min ved hjelp av en stor digital klokke på stadion. Målet mitt var å holde et jevnt og rolig tempo fra start og heller øke på når jeg hadde fire runder igjen. Da kunne jeg sette opp tempoet betraktelig og vite at energien holdt løpet ut. For meg som aldri løper lengre enn 6 km på bane måtte jeg kjempe litt ekstra med tankene de ti siste rundene. Plutselig kommer tanker som «nå har du igrunn løpt langt nok», og da må man fortelle seg selv at nå er det bare èn runde til, ti ganger, så har du fortjent følelsen av å fullføre. Når disse tankene kommer har jeg to sjekkpunkter; er beina ok? Jepp (hvis ikke – senke tempoet litt). Er pusten jevn? Jepp (hvis ikke- senke tempoet litt). Da er det ingen grunn til å stoppe.
Det er nemlig det som driver meg aller mest til å yte – å vite at jeg har fullført 100% og ikke 80 eller 90%. Jeg vet at jeg hadde blitt fryktelig skuffet om jeg ikke hadde fullført det jeg hadde bestemt meg for. Akkurat denne egenskapen kommer veldig til sin rett i en slik situasjon. Beina fungerte utmerket og pusten var jevn hele tiden, så den helhetlige opplevelsen var veldig god. Kroppen fungerte! Den følelsen elsker jeg.
Jeg er ingen mester i langdistanse men er likevel strålende fornøyd med at jeg fullførte på 58 minutter og 40 sekunder, spesielt med tanke på at jeg hadde en så og si ikke-eksisterende oppkjøring. Neste år går jeg selvsagt for å slå min egen tid – hvis ikke før. Vi får se 😉
