MIN VEI MOT HALVMARATON

Jeg har aldri vært en typisk løpeperson. I alle mine 16 år med trening har hovedfokus alltid vært styrketrening, med periodevis små innslag av løping i form av 5 km her og der. Kroppen min har blitt godt brukt opp igjennom, men svært lite utfordret hva gjelder utholdenhet. Innimellom har jeg testet meg på 1 mil, men aldri noe lengre distanse enn det.

I januar satte jeg som mål å løpe intervaller en gang i uken, noe jeg holdt gående utover vinteren. En PT-kunde utfordret meg til å trene mot halvmaraton. Jeg sier sjelden nei til utfordringer, så jeg heiv meg på. Dessverre brakk hun ryggen kort tid etter dette og ble nødt til å utsette målet, og jeg sto på valg. Skulle jeg gå for halvmaraton likevel? Jeg hadde aldri en gang vurdert å gå for et slikt mål.

Jeg er skrudd sammen slik at hvis jeg sier noe høyt, så må jeg gjøre det til virkelighet. Følelsen slapp ikke. Jeg måtte gå for halvmaraton. Siden dette er såpass ukjent og langt utenfor komfortsonen min, sendte jeg en sms til en av storebrødrene mine, i håp om å få en ny støttepartner i galskapen.

Og dermed var vi i gang.

Målet om å løpe halvmaraton var så fjernt på dette tidspunktet, og også utrolig skremmende. Jeg valgte derfor å ikke dele det med noen andre enn mine aller nærmeste, i håp om at ikke forventningene til meg selv skulle øke enda mer og psyke meg fullstendig ut. Treningen foregikk derfor i det «skjulte», med kun små drypp i sosiale medier om at løping var en del av treningsuka mi. Jeg startet med 3 x 30 min løping i uken, og økte gradvis hver uke fordelt på tre løpeøkter. Kondisjonen var ikke noe umiddelbart hinder, men utholdenheten og det mentale visste jeg måtte forbedres betraktelig om jeg skulle ha noen sjanse. For ikke å snakke om tilvending av ledd og sener. Å få til en gradvis økning er avgjørende for å unngå belastningsskader.

Ukene gikk og øktene ble lengre og lengre. I uke nr. 12 av prosjektet mitt var jeg oppe i 200 treningsminutter med løping i uken. I uke 17 var jeg oppe i 270 treningsminutter. Så kom sommeren med bryllup, reising, camping og alt hva en vanlig sommerferie kan inneholde. Det satte rutinene på prøve, men mot alle odds fullførte jeg alle økter og fortsatte økningen. Knær, hofter, ankler og kroppen generelt føles bra. I uke nr.21 hadde jeg min første økt på 120 min, som var det store delmålet før selve løpet.

For at dette ikke skal bli en liten bok av et innlegg, velger jeg å oppsummere opplevelsen litt mer punktvis.

Forberedelser:
Innhente informasjon om hvordan jeg skulle gå frem for å øke utholdenhet og bedre mentalt fokus over tid. Stikkord; gradvis økning, avledningsteknikker når tankene begynte å spinne litt for mye rundt «hvorfor gidder jeg dette», samt legge opp til smart styrketrening som tilskudd til løpeøktene. Alt dette fungerte, og kroppen responderte bra.

Utfordringer underveis:
Magekramper på trening. Utprøving av matinntak for å kartlegge hva som trigget det og ikke. Klarte ikke helt å komme frem til en klar konklusjon, annet enn at magen fungerte best når den var tom. Problemet oppsto når øktene bikket 60 min i lengde og jeg opplevde å gå tom energimessig. Løsningen ble derfor å innføre sportsdrikk på de lengre øktene. Det hjalp betraktelig, selv om magekrampene fortsatte å melde sin ankomst her og der, uten noen klar sammenheng. Etter hvert som øktene lå på rundt 80-90 minutter i gjennomsnitt, ble det også en greie at flere tånegler begynte å løsne. Da jeg kom til uke 20 i prosjektet og hver økt var betydelig tidkrevende, ble det også en større utfordring å få tid til planlagte økter. Det satte høyere krav til planlegging.

Mentale prøvelser:
Magekrampene var det mest slitsomme, spesielt når jeg kjente at det ulmet og jeg ble anspent og «redd» for at de skulle dukke opp. Dette drepte dessverre mye treningsglede. Det ga litt mer marerittfølelse enn mestring. Heldigvis var det ikke et problem hver økt, men ofte nok til at det krevde litt ekstra av psyken. Ellers holdt jeg koken med god musikk og løping etter frekvens. På de gode dagene når magen var ok, opplevde jeg å komme inn i flytsonen hvor tankene og tiden bare fløy forbi i takt med kilometerne. God opplevelse.

…Så tikket det inn sms fra storebror Simen. «Klar for Mandals maraton neste lørdag?«. Da var det bare å hive seg rundt og melde seg på. Og bla frem i alle bøker jeg hadde med info om oppkjøring, matinntak og karbohydratinntak. Siste uka før løpet følte jeg meg i god form. Hadde planlagt en rolig mil på mølla. Så skjedde det noe jeg aldri har kjent på før. Ti minutter inn i økta stivnet hele leggmuskelen på baksiden av høyre bein og tærne dovnet bort. Panikken steg, og jeg kontaktet kiropraktoren jeg alltid ringer når noe føles galt. Jeg troppet opp hos han dagen etter i håp om at han kunne fikse alt sammen. Dessverre var beskjeden en litt annen. Han frarådet meg å løpe. Leggen var ikke i form, for å si det pent.

Jeg er såpass avhengig av å ha en funksjonell kropp at jeg vanligvis ikke ville tatt noen risiko dersom jeg fikk et slikt råd. Leggen var ikke god, og tærne var ikke noe bedre. Jeg kunne ha flaks å få en god dag på løpsdagen, men jeg kunne også risikere å bli enda dårligere i leggen, og over lang tid. Hadde det vært en kunde som sa dette til meg, hadde jeg anbefalt h*n å lytte til rådet fra kiropraktoren. Siden jeg til tider kan være ufornuftig sta, valgte jeg å trosse rådet og heller gå for «hvile meg i form» strategien i dagene før løpet. Jeg tenkte med meg selv at dersom dette gikk galt, så hadde jeg hvertfall fått en ny erfaring og dyrebar lærdom.

Løpsdagen kom. Sola skinte i Mandag. Yr meldte 26 grader. Tross uttalelige treningstimer i forkant av den dagen, kjente jeg likevel på at jeg sto på ukjent grunn, og på en enorm ærefrykt for det jeg var i ferd med å utføre. Kroppen var mer klar enn noen gang rent fysisk, sett bort ifra leggproblematikken. Tankene spant mye rundt leggen, tærne uten tånegler og magesmertene som jeg ikke visste om kom til å melde sin ankomst. Jeg ble kanskje litt redd for smerten? Å underprestere? Skuffe meg selv? Sikkert en blanding.

Løpet kort fortalt; De første 15 km gikk som en drøm. Alt fungerte. Så kom knekken. En real mental knekk. Ut av ingenting. Jeg kan ikke helt sette ord på hva som skjedde bortsett i fra at magekrampene dukket opp igjen, men det føles som en blanding av selvtillitsknekk og prestasjonsangst i en ekkel blanding. Storebror jobbet hardt med å holde motet mitt oppe, haha. Det kan ikke ha vært lett. Første del gikk så bra, og jeg ble kanskje litt overrumplet av det hele og ble redd for at det ikke ville vare? Hvem vet. Makan til mental kamp har jeg ikke vært borti. Det positive var at leggen, kroppen generelt og kondisjonen fungerte over all forventning, til tross for at hodet «hoppet av» over halvveis. Jeg kom meg i mål.

Hva har jeg lært? (Jeg mener bestemt at man alltid kan lære noe)
– Jeg har erfart at jeg virkelig kan når jeg bestemmer meg for noe, selv om det er langt ifra alt annet jeg har gjort før.
– Jeg har erfart hvor viktig det er med planlegging, utføringsevne og positiv selvsnakk.

– Behovet for karbohydrater og hvile øker betraktelig (mer enn forventet!) når man går fra 5 km løping i uken til 4 mil pr.uke.

– I likhet med at styrketrening bør tilpasses etter dagsform, bør løping også det. Der har jeg vært litt for sta og hard med meg selv. Spesielt de siste ukene før løpet. Jeg trosset redusert dagsform litt for ofte for å fullføre planlagte økter, og opplevde flere ganger å være helt tappet for energi og krefter. Veldig nyttig lærdom. Du vet, noen ganger må man bare prøve ting som man vet er dumt, bare for å dobbeltsjekke 😛

– Variasjon!!! er kjempe viktig for å unngå belastningsskader. Variert underlag, intensitet, varighet og skotøy. Alt som gjøres for mye og for ofte vil til slutt ikke lønne seg.

– Løping er vel så mye mentalt som fysisk. Tunge, negative tanker kan gjøre en ellers fysisk overkommelig økt blytung, og motsatt. Å jobbe med det mentale er kjempe viktig for å prestere. Fysisk form tar deg så langt, men mental styrke tar deg lengre.

Kommer jeg til å gjøre det igjen…?
Jeg elsker å jobbe mot et mål og å klare noe jeg ikke har klart før. Den følelsen er magisk og uten tvil en stor drivkraft for meg. Om det blir halvmaraton igjen er jeg usikker på. Men at jeg vil utfordre meg selv til å prøve noe nytt igjen, det vet jeg helt sikkert. Uansett har jeg lært utrolig mye som jeg tar med meg videre i jobben min og for meg selv!

2 comments
  1. Godt skrevet. Takk for at jeg fikk bli med på prosjektet ditt, det var veldig lærerikt og artig.
    -storebror-

    1. gøy at du ble med 😀

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *