DET ER LETTERE Å BLI SINT ENN Å INNRØMME AT MAN ER SÅRET

Se for deg at du reagerte spontant hver gang du ble sint eller lei deg med å tenke over; Hvorfor reagerer jeg slik? Det at jeg ofte blir sint, skuffet, såret og lei meg er jo faktisk helt greit og ikke minst naturlig.

For min del så har det vært en befriende greie dette med å analysere hvorfor jeg reagerer negativt i forskjellige situasjoner. Hvorfor blir jeg f.eks irritert hvis samboeren min begynner å støvsuge stua;  Fordi jeg vet jeg burde gjort det selv.

Så hvorfor reagerer jeg ikke positivt til at han tar initiativ og tenker at neste gang skal jeg gjøre det selv, istede for å bli dritsur og furtete på stakkars mannen? Sak = Støvsuging av stua. Person: Jeg som ikke gadd/glemte det og føler meg snurt. Ser jeg på det i perspektiv at stua trengte å bli støvsugd så er det jo helt greit at det ble gjort. Ser jeg saken fra et personlig perspektiv så er det et problem at stua nå blir støvsugd. Skjønner ?

Dette gjelder i alle situasjoner, og spesielt når det kommer til diskusjon på nett. Hvorfor reagerer vi med å kvesse klørne og stiller oss opp i full rustning – fordi vi føler oss truffet, støtt og såret! Så hvorfor ikke bare innrømme det istede for å gå til motangrep? Vi må lære oss å skille SAK og PERSON ! Selv har jeg merket hvor mye enklere det er å diskutere ting saklig når jeg ikke er personlig eller følelsesmessig involvert, i forhold til når jeg er det.  BLOGG1

I debatten om dette med lettkledde bilder på nett så er det tydelig at problemet florerer. De som legger ut bilder av seg selv reagerer med å gå i forsvar. «Hud er helt naturlig, er det ikke lov å være stolt av seg selv» osv osv. Poenget som skal frem er jo at MÅTEN det gjøres på er problemet, men de fleste er så opphengt i at de føler seg truffet at de overser hele problematikken. Det er ingen som har sagt at det er noe galt i å vise hud eller å være stolt av seg selv, er det vel? Jeg, som er på den andre siden føler meg støtt når noen skriver at «de som reagerer er bare misunnelige og har ikke noe å vise frem selv», for da skal jeg få frem at det har jeg jaggu, og jeg er hvertfall ikke misunnelig ! Hva slags diskusjon blir egentlig dette? Et evig mas om at alle skal rettferdiggjøre sine egne reaksjoner og følelser. Skrik og skrål fra ende til annen.

Egentlig tror jeg de fleste er enige om de bare fokuserer på selve saken og ikke tar ting så inni hampen personlig, meg selv inkludert.

IMG_4003-001

Det er en herlig greie det der med å innrømme hva man føler og tenker. Jeg opplever en enorm støtte fra andre når jeg forteller hva jeg føler, for igrunn så er vi ikke så innmari forskjellige. Antakelig så vet diskusjonspartneren din akkurat hva det er å føle seg såret, støtt og stilt til veggs, og man vil mest sannsynlig møte mye mer omtanke og forståelse om man er åpen og ærlig.

Hva er dine tanker om dette ?

 

4 comments
  1. Jeg blir også lett sint når jeg blir såret. Derfor sårer jeg tilbake og hevner meg på en måte. Utrolig dum måte å reagere på…

  2. Jeg er så enig med deg! Å blir ofte sittende etter diskusjoner med folk eller samboeren å tenke over hva det er som egentlig gjør at jeg reagerer slik jeg gjør. Som oftest hadde ting kunnet gått bedre om partene faktisk bare hadde vært ærlig, i stedet for å skulle sette seg på en høy hest 🙂

  3. Du tenker så mye smart! Jeg har ikke tenkt på at det er skyldfølelsen som gjør at jeg blir irritabel (eller.. vel, sur) om mamma gjør noe jeg hadde «glemt» å gjøre selv… Satt i perspektiv med denne fitnessdebatten så gir det jo fryktelig stor mening at folk (meg selv inkludert) reagerer som de gjør!
    Klem <3

    1. ja, ikke sant! Jeg kom på det da jeg tok meg selv i å bli furt for det de sa om at enkelte reagerte fordi de var misunnelige. Merkelig hvordan man reagerer når man føler seg pirka på nesa 😛
      Klem <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *