«GLADIATOR IS THE NEW SKINNY» ..?

Here we go again…

Først vil jeg si at jeg skjønner absolutt hva Ingebjørg Berg Holm skriver om i artikkelen for Nrk HER.  Jeg tolker det som at hun vil gjøre folk oppmerksomme på at det nye kroppsidealet (som hun fremstiller som en ferdig rippet fitnessutøver) er like usunt som det har vært de siste tiårene, men «tynne-bølgen», og at dette med trening og sunt kosthold nå har blitt til noe manisk og uhyggelig, ikke veldig ulikt nok en spiseforstyrrelse.

Jeg er enig i at den fettprosenten som mange fitnessmodeller har er unødvendig å oppnå for sunne jenter og gutter, og mange kan kanskje tenke at det er slik de burde ha sett ut og føler seg presset av det.

Likevel reagerer jeg på et par ting i artikkelen…
– «Spis som en mann, tren som en mann, få en kropp som en gudinne!»
– «Nå spiser de fett og proteiner og jubler at de har fått ny selvtillit av å bli sterke og blitt kvitt spiseforstyrrelsene av å konkurrere i fitness »

Dette er jo ren generalisering og faktisk også usant, noe som får meg personlig til å sette på skepsisbrillene. For det første, spise som en..mann?? Fett og proteiner..?  (HVA MED KARB?:) )

For min egen del var det ikke det å konkurrere i fitness som fikk meg ut av spiseforstyrrelsen, det var en livsstilsendring fra å ikke spise noen ting og bare løpe til å trene styrke og spise mat. Dette tror jeg gjelder flere som har slitt med anoreksi/bulimi og som har konkurrert i fitness.

Vi må ikke ta det nye idealet og skrape det for det det egentlig er – Det nye idealet handler vel egentlig om at man ikke skal være redd for å trene styrke og spise mye sunn mat. Problemet er at folk har en tendens til å ta ting så langt de kan og strekke strikken i alle mulige retninger. Ting blir å fort ekstremt når vi hører om noe nytt. Media og div.nettsider har en tendens til å fremstille idealet mer glamorøst enn det egentlig er. Glinsende hud, glitterbikini og synlige magemusker er bare et bilde av livsstilen som er tatt litt langt.

Det har vel aldri blitt hypet opp at det å stille i fitness er de nye kuren for spiseforstyrrelser, da er det snakk om enkeltpersonens erfaring isåfall, og ikke det nye idealet.

Jeg syns dette hopper litt ut av sporet, samtidig som jeg skjønner hva forfatteren mener. Jeg skulle gjerne sett at media fikk med litt mer om hva denne fitnesslivstilen faktisk handler om i praksis, for dem som ikke konkurrerer (for av alle dem som har en fitnesslivstil er det en liten prosent som faktisk kommer i konkurranseformen som det snakkes om som det nye idealet). Når man ikke konkurrerer så handler det om styrketrening, sunn mat og fokus på prestasjon. …Og hva kan det høres ut som? En vanlig hverdag for en aktiv person som liker å utfordre seg selv. Ikke noe verre enn det.