«JEG ER IKKE SÅNN»

Jeg har aldri likt ordet «sliten».
Jeg har aldri likt å si høyt at jeg ikke orker noe.
Jeg har alltid hatet å avlyse og avslå.
«Jeg er ikke sånn» har jeg sagt til meg selv.

IMG_5805

Jeg måtte bli voksen før jeg oppdaget at jeg har grenser. Det tok så lang tid før jeg ikke hadde noe annet valg enn å innse at jeg har begrensninger og jeg klarer ikke så mye som jeg ønsker på en og samme tid. Jeg måtte bli så sliten at jeg kunne sitte på kontoret på jobb å begynne og gråte helt ut av det blå. Stå i vinduet på soverommet på natta å hulke uten å vite noe annet enn at jeg følte meg tygd på å spytta ut. Være trøttere enn noen gang og likevel ikke få sove et sekund. Jeg ryddet i alt rundt meg, kastet ting og sorterte. Jobba enda mer. Prøvde på alle måter å få følelsen av orden så jeg kunne slappe av.

Det hjalp ikke å være streng med meg selv og si at jeg er ikke sånn som bryter sammen uten grunn. Det hjalp ikke å fortelle meg selv at jeg er for sterk for den typen oppførsel, sånn som jeg alltid har gjort når ting har vært tøft. Jeg måtte innse at nok er nok. Jeg hadde ingen krefter igjen.

IMG_5811

Nå er det nesten ett år siden jeg opplevde dette. Jeg så en ny side. En utslitt og tappet versjon av meg selv. En versjon jeg ikke klarte å skjerpe inn og stramme opp. En versjon jeg aldri håper på å se igjen. Ingenting skremmer meg mer enn å miste kontrollen på den måten jeg følte jeg gjorde. Når jeg skriver dette kjenner jeg at jeg er litt redd. Så mye av hverdagen min består av å gjøre det bra, gi av meg selv og gi alt jeg har. Klarer jeg å holde igjen? Har jeg lært å kjenne min egen grense nå?

Det er farlig å basere sin identitet på hva man gjør og hvor mye man får til. Det kan komme tider hvor du plutselig ikke får gjort det du føler du må eller ikke klarer å prestere så bra som du vil av en eller flere grunner. Hva er igjen av deg da? Hva lener du deg på?

IMG_5808

Det er da du må kjenne din egen verdi. Den er uavhengig av hva du gjør eller oppnår. Verdien din er konstant. Den er deg. Om du har en god eller dårlig dag. Om du klarer alt du setter deg mål om å klare eller om du ikke gjør det. Om du gjør alle rundt deg fornøyd eller om du skuffer noen. Din verdi er den samme.

Vi er bare mennesker. Jeg også. Og vi må huske at det er bra nok.

5 comments
  1. Å så fantastisk å lese ditt innlegg. Masse visdom og åpen deling av ærfaring. Dette vil jeg dele med mine venner.. du er virkelig ei ekte og levende jente .Takk igjen for gode råd og viktige påminnelser.

  2. Jeg vet. Det er det aller værste; Å miste seg selv. Å føle seg som et puzzlespill som du prøver å sette sammen igjen og så oppdager du at det mangler brikker og noen brikker ikke en gang passer lenger.

    Og hvordan skal jeg tro at andre syns jeg er god nok hvis jeg ikke syns det selv?

    Det er så godt du tør å si dette høyt. Det er viktig! Sette seg selv først. Og den mestringsfølelsen det er å få den følelsen av å klare å kjenne at puzzlespillet begynner å dra seg til. Jada. Du oppdager, under puzzlingen at bildet plutselig har endret seg, og at det er mulig å lage nye brikker. Når du aksepterer at du er en ny og bedre versjon av deg selv, og at det å sette seg selv først faktisk gjør både livet ditt og omgivelsene dine mer lykkelig, ja da er du i mål! Men det er som å trene, du må øve mye for å få det til 😉 Men du er vant til at det er tung. Det koster å komme seg noen vei, så dette klarer du! Og så lenge du har deg selv i fokus, så går det greit. Bare husk at du kan si Nei. Ikke bare til andre, men også til deg selv! Gå i deg selv å kjenn på kreftene du har opptjent deg gjennom livet til nå og bruk dem når du trenger å si nei. Det er lov og det er sunt!

  3. ❤️❤️❤️ Å kunne snakke om sårbarhet slik du gjør viser STOR STYRKE !!!! Takk for at du delte nettopp dette!!❤️

  4. God lesning Julie!

Legg igjen en kommentar til Line Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *